«Uvirkelig, han bare sa opp og gikk»!!

«Uvirkelig, han bare sa opp og gikk»!!

Topplederen i en bedrift ringte meg og kunne fortelle at hans NK, uten forvarsel, valgte å si opp jobben. «Og han bare gikk ut døra apatisk og forsvant» kunne han fortelle!

Dramatisk start på en samtale, men det hører med til historien at han fikk tak i ham hjemme etter hvert. Det er her historien starter. Historien om selvbebreidelse og dyp skam, samt frykten for å miste jobben.

NK´n var, og er, en av de du aldri vil miste som leder. En som alltid leverer med høy kvalitet. Gjør ikke mye ut av seg selv. Ber aldri om noe, klager aldri, presis og etterrettelig i alt. Av natur litt distansert og privat. Topptrent og en av de som bruker timer av sin fritid på sykkelsetet.

På ett tidspunkt hadde noen lagt merke til at han hadde gått litt opp i vekt, ikke alltid glattbarbert og «spers». Ved spørsmål om syklingen kunne han fortelle om en skade i et kne som vanskeliggjorde lange sykkelturer.

Han jobbet mere på egen hånd og satt lengre ut over kveldene på jobb. Maks kvalitet på alt som kom fra hans hånd. En drøm for en toppleder, et funn for et styre kunne topplederen fortelle.

Det ingen hadde fått med seg var at NK hadde flyttet hjemmefra fra kone og barn til gutterommet hos foreldrene. Hadde utfordringer med gambling på nett og dermed pådratt seg en gjeld han slet med å håndtere. Inkassokravene hadde vokst og det var bare snakk om tid før bedriften ville motta krav om påleggstrekk. En umulighet å stå i for en av hans natur.

Topplederen var skamfull og forbannet på seg selv over ikke å ha spurt sin NK om hvordan han hadde det i livet sitt. «Det var ingen signaler» som ga grunn til private spørsmål. Med hjelp fra både arbeidsgiver og Ryddi med samarbeidspartnere gikk dette etter hvert bra.

NK´n kunne vært hvem som helst. Årsakene kunne vært mange. Samlivsbrudd, sykdom, inntektsbortfall i husholdningen, «følt fattigdom», følt rikdom», sosial omgangskrets og likevekt.

Eller som vi ser mer og mer av; gründeren og bedriftseieren som kjemper for livsverket sitt med privatøkonomien som finansieringskilde.

Statistikk fra HR Norge og Kantar gjort i år viser at gruppen med lønn mellom 700k og 1 million viser betydelige avvik på bekymring-skalaen. Denne lønnsgruppen har en bekymringsindikator på linje med de som tjener fra 300-400k. Det vil si at samme prosentandel, 21%, i disse gruppene føler seg «syltet ned i bekymringer». Det er 2 av 10 det og dermed en størrelse som virkelig merkes og utgjør en risiko.

Med utviklingen vi nå ser i rente og inflasjon bør det gi en alvorlig bekymring også for de som tjener relativt mye. Økonomiske bekymringer beveger seg oppover i hierarkiet med de konsekvenser det kan få.

Viktigere enn noensinne er det å følge med litt. Hvordan står det nå egentlig til med kollegaen din, NK´n din? Adferdsendringer? Fravær? Mer betalt overtid?

Høytlønnede som sliter er en «farlig» gruppe. Deres sosiale status og posisjon trues, skammen er hard å leve med. De er ressurssterke og vil kjempe med «nebb og klør» for å klare seg. Det er en slitsom øvelse.

Se deg rundt, følg med. Selv den som oppfattes som den mest vellykkede kan være den neste som må «kaste kortene». Da bør noen være der.

Ryddi har sammen med noen andre aktører som prosjekt å «avskamme» det å slite økonomisk. Ikke lett og hvordan vet vi ikke sikkert. Men det vi vet sikkert er at det å snakke om dette på arbeidsplassen (HR/Leder engasjement) og i møte med de man er trygg på rives muren sakte, men sikkert ned.

Velment og optimistisk sa Gro H. Brundtland at «det er typisk norsk å være god». Det ble stående og kan være hardt å etterleve for mange. Jeg vil heller omskrive det til «det er typisk norsk å gjøre så godt man kan». Får være nok det....